Gjennom hele arbeidslivet har jeg hatt en nærmeste leder, og jeg har alltid vært opptatt av en tydelig og åpen dialog. Jeg har også sett for meg at jeg en dag kunne ende opp i en lederrolle selv, og har derfor reflektert mye over hvilken type leder jeg ønsker – og ikke ønsker – å være.
De første lederne man virkelig forholder seg til, er etter min mening lærerne på barneskolen og enda tydeligere på ungdomsskolen. Der møter man regler, forventninger og oppgaver man etter hvert blir målt på. Jeg husker spesielt to lærere: én som manglet empati, og én som utviste et brennende engasjement.
Det er nok den siste som har hatt størst påvirkning på mitt yrkesvalg. Bjørn‑Atle på ungdomsskolen hadde en helt særegen lidenskap for både faget sitt og for oss elever. Han var målrettet, engasjert og til stede – også når vi var mer rebelske enn pedagogiske. Jeg husker spesielt da vi leste diktet Kruttrøyk, og han satt med tårer i øynene etter fremføringen. Jeg tenkte: Slik lidenskap vil jeg ha for mitt fremtidige yrke. Og her står jeg i dag.
Kontrasten mellom ulike lederstiler jeg har møtt senere i arbeidslivet, har vært stor. Fra Telenor Kundeservice, hvor det meste ble målt og fulgt tett opp, til kunden jeg jobbet for i fjor høst, hvor mandatet i praksis var «få det gjort». Jeg ser verdien i begge tilnærmingene: behovet for egen styring, men også verdien av løpende tilbakemeldinger som gir retning og utvikling. Begge deler kan imidlertid slå feil ut dersom lederen blir for passiv eller for dominerende. For meg er det viktig å skape en åpen arena med klare forventninger – det gir rom for tilbakemeldinger i begge retninger.
Det er nettopp dette som slår meg nå: Jeg skal lede digitalisering og modernisering av IT‑systemer i en organisasjon som i stor grad allerede er digital. Jeg har ikke tretti års erfaring eller tung faglig tyngde, men jeg har Bjørn‑Atles engasjement. Jeg forsøker å ta med meg faglig ro og tålmodighet fra min mentor hos Sopra Steria. Jeg ønsker å videreføre åpenheten til hun som signerte meg hos kunden i fjor, og tydeligheten til hun som ledet avdelingen da jeg avsluttet oppdraget.
Selv om rollen min ikke innebærer personalansvar, må jeg likevel motivere brukerne av systemene jeg forvalter. Jeg må møte dem med forståelse og samarbeidsevne når de støter på problemer. Dette erfarte jeg tydelig i fjor: ikke alle liker endringer, selv når de er nødvendige. Endring er nytt, og nytt kan være skummelt.
Jeg beveger meg nå inn i områder hvor jeg ennå ikke har full kompetanse, men jeg håper – og tror – at det vil falle på plass med riktig holdning, åpenhet og god kommunikasjon.
Legg inn en kommentar